Komentar: Hvorfor blir vi hatet?

29. desember 2014 |  Anat Schneider

Etter Gazakrigen har jeg tenkt over hva som egentlig skjedde. Det har vært vanskelig for meg å helt å forstå sommerens begivenheter. På samme måte som enhver annen mor var jeg bekymret for barna mine som gjorde tjeneste i forsvaret. Hele tiden ble jeg plaget av redsel og frykt.

Generelt var stemningen i Israel svært dårlig. Gang på gang spør jeg meg selv hvorfor det jødiske folk blir utsatt for så mye hat. En slik avvisning kan en også lett ta personlig, slik et barn noen ganger tenker: Hvorfor er det ingen som er glad i meg?

Samtidig med den 50 dager lange Gazakrigen, skjedde det også andre forferdelig ting rundt omkring i verden: Jihadistene i IS herjet i hele Midtøsten, ebolasmitten spredte seg i Afrika, og i Ukraina raste borgerkrigen. For ikke å snakke om de voldsomme antiisraelske demonstrasjonene som foregikk i Europas hovedsteder.

Alt dette skapte spenning og smerter i magen min, slik det alltid gjør når det dukker opp negative ting.

Hvorfor blir vi hatet? Hvorfor blir vi kritisert og fordømt hele tiden? Hvorfor blir alle våre forsøk på selvforsvar sett på som ondsinnet? Det er bare noen få av oss jøder. Vi bor i et svært lite land, bare en liten flekk på verdenskartet.

Men like fullt tilfører vi verden mye bra,både innen medisin, vitenskap, jordbruk, litteratur og religion. Er det slik at det gode vi gjør av en eller annen grunn skaper misunnelse? Er det grunnen til at vi ikke er særlig populære? Kanskje verden ikke er interessert i det vi har å tilby?

Gud valgte seg ut Israels folk. «Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene» (5. Mos 7,7). Jeg tror at i det øyeblikk Gud utvalgte Israel, skjedde det noe som gjorde det jødiske folk mer gudfryktige.

Jeg sier ikke at alt med oss er fullkomment. Det tror jeg absolutt ikke! Men jeg er en del av mitt eget folk, og jeg ser hva det er som driver oss. Jeg vet hva som får oss jøder til å overleve. Ikke engang i prøvens stund slutter vi å oppføre oss som mennesker. Snarere tvert om, i slike tider klamrer vi oss til det som trekker oss nærmere Gud: Både Hans nåde og forløsning og det å hjelpe og elske hverandre.

De samme egenskapene finnes i våre soldater. De er ikke annerledes enn resten av nasjonen. Slik er de fleste israelere, selv om det selvsagt, hos oss som i alle andre nasjoner, finnes unntak. Det er dette som kjennetegner den følelsen vi har overfor våre fiender. Vi ser at de lider. Jeg vet at verden ikke ønsker å høre dette, men jeg sier det fra dypet av min sjel: Jeg skulle ønske at våre fiender var mer lik oss.

Selvsagt er det konflikter, men Israel forsøker alltid å løse dem på fredelig vis. Fred er det vi aller helst vil ha. Slik har det alltid vært. Kanskje andre nasjoner er sinte fordi Israels karakter likner på Guds karakter. Men den som ikke har fred med seg selv, vil heller ikke leve i fred med verden omkring seg, og spesielt ikke med Israel.

Dette er det jødiske folkets rolle. Jeg er stolt av å være en del av denne nasjonen som har tradisjon for å vise kjærlighet. Det er derfor jeg ikke mister motet. Når alt kommer til alt så er det kjærligheten til andre som til slutt vil bringe forløsning til Israel og til resten av verden.

Siste Nummer

ABONNER PÅ NYHETER FRA ISRAEL TODAY

Hold deg oppdatert med hva som skjer i Israel med gratis nyheter og spesielle tilbud. Motta direkte til din e-post.