Åpenbare fordommer mot Israel i New York Times

6. oktober 2015 |  Noah Beck

De anti-israelske holdningene i avisen The New York Times (NYT) er nå så utbredte og vedvarende at det er umulig å legge skjul på avisen agenda. Denne påstanden er veldokumentert og her er kun noen få av grove eksemplene på dette fra de siste ukene.

Den 10. september plukket avisen kun ut jødiske lovgivere i saken som omhandlet atomavtalen med Iran.

Den 15. september antydet avisen at israeleren som hadde blitt drept av palestinere som hadde kastet stein på ham egentlig hadde omkommet etter en ulykke som han selv hadde forårsaket, og at palestinerne kun hadde kastet steiner på veien (og ikke på bilen hans). The National Review skrev en detaljert kritikk av denne farseaktige "rapporteringen".

Utrolig nok er det faktisk slik at Diaa Hadid, en NYT "journalist" som er ansvarlig for å rapportere om saker som angår Israel, faktisk pleide å jobbe for en anti-Israel gruppe, så det er ikke så rart at hun godkjente en artikkel som antydet at de palestinske agriperene kun kastet stein på veien og at ulykken var forårsaket av israeleren selv.

Den 29. september brukte Hadid en anonym europeisk aktivist for palestinerene som et vitne som skulle motsi den israelske hærens påstand om at en palestinsk kvinne som skjøt mot en kontrollpost kontrollert av IDF skal ha vært bevæpnet med en kniv, men hun utelot den bekreftede rapporten fra et annet vitne som er nevnt i artikkelen, en palestiner ved navn Fawaz Abu Aisheh, som sa at kvinnen hadde sluppet kniven sin etter at hun ble skutt (selv om Amnesty International nevnte Aishehs vitnespyrd angående kniven).

Den 30. september slo avisen til igjen med falsk historisk informasjon og en tendensiøs dekning av talen som Abbas holdt i FN. I artikkelen, som er skrevet av Rick Gladstone og Jodi Rudoren, står det at "Herr Abbas anklaget Israel for å ha systematisk brutt disse paktene". Det ble ikke nevnt at palestinerne mange ganger selv har brutt Oslo-avtalen. I en artikkel på over 1000 ord refererte ikke journalistene en eneste gang til palestinernes terrorisme, et grunnleggende historisk faktum som er nødvendig for å få en balansert og rettferdig forståelse av konflikten mellom Israel og palestinerne. Faktisk har det etter Oslo-avtalen vært 22 år med palestinske terrorangrep - blant annen inkludert 140 selvmordsbombinger - som har tatt livet av over 1500 israelere. (Hvis man ser dette tallet i forhold til befolkningen i USA ville det tilsvart omlag 60.000 mennesker). Disse angrepene har gjort det enda vanskeligere og mer risikabelt å inngå en fredsavtale.

Avisens symbolske forsøk på å skape balanse i artikkelen var å sitere et overfladisk sitat til Abbas sin tale, gitt av Israel utenriksdepartament: ("Israel holder sin del av avtalen"), som om det er mulig å på så få ord forklare situasjonen og gi nok detaljer for å tilbakevise påstandene som Abbas kom med i sin tale.

På lederplass skrev avisen at "Herr Abbas holder sin tale ... i et bakteppe av en økende frustrasjon blant palestinerne over mangelen på fremgang i fredforhandlingene med Israel". Som om ikke israelerne er like frusterte over dette, og som om det ikke er palestinerne som er hovedansvarlige for at det ikke foregår fredsforhandlinger for øyeblikket.

Gladstone og Rudoren kombinerer deretter vanvittig skjeve rapporter med det som er fullstendig falske historiske påstander: "Forsterket av nye stridigheter på de omstridte religiøse steder i Jerusalem og andre betente saker, er den israelsk-palestinske konflikten den mest langvarige og krevende tvisten som FN har opplevd siden organisasjonen ble grunnlagt for 70 år siden".

Journalistene unnlot å merke seg at "nye stridigheter på de omstridte religiøse stedene i Jerusalem" har oppstått som følge av palestinske oppfordringer, anti-jødisk trakassering og vold.

Like grov er deres falske påstand om at "den israelsk-palestinske konflikten den mest langvarige og krevende tvisten som FN har opplevd siden organisasjonen ble grunnlagt for 70 år siden". Et enkelt søk på Wikipedia viser at konflikten mellom Israel og palestinerne begynte i 1948 og har ført til 24.000 omkomne, mens kashmir-konflikten mellom India og Pakistan begynte i 1947 og har ført til over 47.000 døde, mens konflikten over kurdisk separatisme begynte i 1946 og har forårsaket mer enn 30.000 dødsfall.

Dermed har Gladstone og Rudoren forvridd historien til å si at konflikten mellom Israel og palestinerne er den mest akutte konflikten i verden. Kombinert med deres sitater fra Abbas (som blir stående i stor ubalanse ettersom det er ikke er tatt med argumenter fra den andre siden), antyder deres artikkel at Israel har skylden for at det ikke har oppstått fred etter 70 år - som om ikke Israel har deltatt i mange fredssamtaler og trukket seg tilbake fra flere områder (for å oppnå fred med Egypt og for å stanse rakettangrepene fra Gaza og Libanon).

Journalistene antyder dermed at Abbas ensidig har ønsket å skape en palestinsk stat utifra sin frustrasjon over Israel, men det er påfallende at de unnlater å nevne at et slikt palestinsk krav i seg selv er et brudd på Oslo-avtalen.

Den vedvarende og åpenbare anti-israelske holdningen i New York Times bør føre til at de som bryr seg om Israel nå slutter å stole på avisen når det kommer til dekning av denne koflikten. De burde også slutte å støtte avisen økonomisk ved å kjøpe det, da enhver økonomisk støtte, enten ved å kjøpe avisen eller lese deres artikler på nett, vil fungere som en støtte til en enda mer ærekrenkende "rapportering" om Israel.

Og alle leserne av New York Times som ønsker fakta og rapporing som ikke er farget av holdninger bør lete etter en annen kilde til informasjon, for avisens holdninger til spørsmålet om Israel bør få oss til å sette spørsmålstegn ved hele avisens innhold. For hvis vi ikke kan stole på at avisen kommer til å rapportere riktig om en konflikt som blir nøye fulgt av mange millioner mennesker; hvordan kan vi da stole på at den bringer oss fakta og riktig innhold i forhold til andre saker og spørsmål? Hvilke andre fordommer preger nyhetsbildet i New York Times? Faktisk burde avisens anti-israelske holdninger føre til at avisen mister sin status som "avisen som setter dagsorden".

New York Times er kanskje kun preget av fordommer når det kommer til omtalen av Israel (som i det tilfelle gjør avisen enda verre), men mest sannsynlig betyr dette også at avisen tillater sine journalister å farge artikene med ulike politiske meninger når de skriver om andre saker også. Uansett; vi kan ikke lenger stole på det som står i avisen The New York Times.

Siste Nummer

ABONNER PÅ NYHETER FRA ISRAEL TODAY

Hold deg oppdatert med hva som skjer i Israel med gratis nyheter og spesielle tilbud. Motta direkte til din e-post.