Jeg har ikke noe annet land...

21. oktober 2015 |  Anat Schneider

Enten du liker det eller ikke, enten du har valgt det selv eller ikke, og uavhengig av hvor mye vi ber over det eller ikke - Vi, Israel, befinner oss i en blodig konflikt med araberne.

Vi sender våre barn til skoler og barnehager mens vi bekymrer oss over at bussen skal eksplodere på veien dit, eller at en gal mann skal kjøre bilen sin i full fart inn i en folkemengde og spre kroppene deres i alle retninger. Vi går rundt i gatene - enten til butikken, skolen, på vei til jobb eller for å møte venner - og når som helst kan en gutt komme løpende mot oss og uten videre stikke en kniv inn i oss rett og slett fordi vi er jøder. Livet her i landet blir stadig merkeligere for hver dag som går.

Folk får rundt i gatene med våpen og tåregass, og de som ikke har dette bruker de det de har tilgjengelig - kjepper, kjevler eller til og med selfie-stenger. Folk bruker alt mulig for å forsvare seg mot grusomme angrep. I forrige uke så man folk gå rundt i gatene med kjepper mens de så seg om i alle retninger for å forsikre seg om at ingenting merkelig skjedde eller at en angriper var i nærheten. Mens dagene går ser man at færre og færre mennesker beveger seg i gatene. Både kjøpesentre, butikker og kafeer er tomme. Folk går kun ut for å gjøre de alle mest nødvendige ærender og skynder seg deretter raskt hjem til sine "trygge" hjem eller arbeidsplasser. Til og med skoler og barnehager streiker fordi foreldre mener at det ikke har vært trygt å sende barna sine dit. Foreldre har meldt seg frivillig til å stå vakt på skift for å øke sikkerheten mens andre foreldre på sine side har nektet å la barna deres gå ut av huset.

Har vi blitt vant til denne situasjonen? Det er et litt merkelig spørsmål, for på den ene siden så har vi jo blitt vant til utfordrende situasjoner. På den andre siden så ønsker vi jo å fortsette å leve. La oss for Guds skyld leve i fred; vi ønsker jo ikke å krige. Vi elsker og verdsetter livet. Vi går på jobb, vi har det gøy og vi tilbringer tid med familie og venner.

Det eneste vi ønsker er jo å leve et enkelt og normalt liv.

Vi er lei av å være vant til denne situasjonen. Vi er lei av denne galskapen. Den verste galskapen blir alltid etterfulgt av ropet: "Allahu akbar" (Allah er stor). Dette hører man terroristene rope i det de utfører sine terrorangrep. Jeg er nødt til å spørrre: Hvilken gud er det som finner glede i slike ting? Hva slags gud er det som krever slikt hat? Hva slags gud er dette? Deretter kommer nyheten fra resten av verden som strør salt i såret og gjør vondt verre:

Terroristene blir fremstilt som uheldige ofre som beskytter andres liv ved å drepe. Alt er jo opp ned. Det er frustrerende og nedverdigende. Hvor mange angrep skal man godta? Hvor mange? Israel har opplevd utallige angrep. Likevel fortsetter Israel som land å være både nådefullt og medfølende. Dette er faktisk sannheten, uavhengig av om verden sier noe annet.

Din oppgave er å være årvåken. Din oppgave er å være en ambassadør som viser kjærlighet gjennom sine handlinger. Jeg mener det virkelig. Jeg har ikke noe annet land...

Siste Nummer

ABONNER PÅ NYHETER FRA ISRAEL TODAY

Hold deg oppdatert med hva som skjer i Israel med gratis nyheter og spesielle tilbud. Motta direkte til din e-post.